Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss

Hva skriver du, spør Elissa. Hva jeg skriver? svarer jeg for å kjøpe meg tid, for jeg vet at det er nytteløst å svare unnvikende når Elissa spør på den måten, med de øynene, med dét blikket. Derfor vil jeg si, som sant er, at jeg skriver om henne, om kjærligheten, ja om lykken til og med. Men også om ulykken, for det skal jo også handle om mamma, det her, om tapet av henne, og om hvordan Elissa dro meg med rundt i verden etterpå, for å gi meg en espresso på Capri, en øl i London, en hund i Sverige, og senere nesten et barn. Men ingenting av det klarer jeg å si høyt, så jeg nøler bare, og ser at hun trekker seg unna. Proust, svarer jeg omsider, husker du at vi snakket om Proust? Den første høsten vår, husker du?