Kateterprofetenes opprør

Hvorfor ser vi bøker bli forsøkt stanset, foredragsholdere angrepet, filmer tatt ned fra strømmetjenester, akademikere bedrive selvsensur og ansatte få sparken over gamle kommentarer i sosiale medier?

Allerede for over hundre år siden advarte den tyske sosiologen Max Weber mot det han kalte kateterprofeter: aktivistiske forelesere som utnytter sin posisjon til å bedrive politisk indoktrinering av studenter.
Obskure og eksplisitt aktivistiske fagtradisjoner har siden da funnet sin vei inn i den brede offentlighet, og utøver betydelig innflytelse på vestlig kultur. Premisset i disse ulike teoriene er at den vestlige verden er subtilt infisert av urettferdighet og ulikhet, og målet er å vekke den undertrykte til bevissthet via en ustanselig kritikk av alt ved den bestående samfunnsorden.

Sammen danner de det akademiske skjelettet i vår tids hyperårvåkne vekkelse, populært kalt «woke».
Strømningene vi ser i dag, utgjør ingen organisert bevegelse med en gjennomarbeidet politisk agenda. Snarere motiveres vekkelsen av et sett med verdier og en bestemt måte å tenke på, som har vokst frem gjennom flere tiår – i hovedsak på universitetene, der kateterprofeter i lang tid har ført sitt opprør mot det liberale demokratiet.
Særlig sentral i denne fortellingen er generasjonen som tok del i den nye venstreradikalismen og studentopprøret på 1960-tallet, og som skulle bli de påfølgende generasjoners professorer. Mange studenter har siden kommet ut av universitetene indoktrinert i hva de skal mene, uten å være trent i selvstendig tenkning.

Kateterprofetenes opprør viser at problemet med vår tids vekkelse går dypere enn en håndfull intolerante og irriterende studenter: I Vesten har den illiberale aktivismen ført til et debattklima preget av demonisering og selvsensur – og et samfunnslim som går i oppløsning, hvor en ny form for tribalisme truer med å ta over for dagens liberale orden.