Sukkenes bro

«Becker stod og tellet til hundre inne i seg selv. Faren kvistet rolig av hasselkjeppen med en pen kniv med perlemor på sidene. Becker tellet sakte til hundre. Faren hadde hvite fingrer og hvite løsmansjetter som gled ned mens han spikket. Det raslet i mansjettene. Becker så ikke noe av det der direkte. Alle ting forsvant. Han bare tellet. Allikevel preget alt sammen seg inn. Perlemorskniven, hasselkjeppen, de hvite fingrene, mansjettene, solen som sivet mellom det tette løvverket, den stenete stien, seilduksskoene hans og farens stive, hvite ansikt. Denne scenen på stien kunde dukke opp når som helst, selv seksogtyve år efter. Det var ikke egentlig selve smerten han fryktet så meget, men en redsel for mannen, for det rasende mennesket som stod der ferdig til å banke ham.»