Trekant for vemod og fyr

To fyr i havgapet, og en forslitt tekst. En ung mann og en pike der i lyset, i ring om en tredje, de to vil ha ham, den samme mann — Den begjærte lokker dem inn i et selsomt mørke av ordspill, skiftende lyst og lette bedrag: Måtte den beste vinne – mener vel noen, men dersom man selv er én av dem som kjemper, hva da? Og heller ikke den beste? — — En dag i Åtter-uten-styrmann-foreningen får du has på sommeren min, går den under huden, frir til dens språk og lyst og klang og får ja; du sår rørelser i alt, betennelser, en toppmåls verk, dude; og jeg må følge på, følge dine simple motmidler, kurer; skjønt du byr på lite annet enn de verste, minst legende løfter — — Gjennom flere absurde scener prøver beundreren å få hånd om sin unnvikende venn! Som drukken snubler han seg frem i vennens spor, alt mens denne forblindet vender seg mot piken. Den skadde lar ingen ting uprøvd, hver sten snudd, alt for å vinne den andre, sette ham fri. Men er han med dette kommet den begjærte noe nærmere, eller bare sitt eget begjær? Sin veiløse, toppløse appetitt på, sin trang til ham?